JEG ER ENDELIG KREFT FRI!!

Endelig, Endelig, Endelig........

Nå har det vært noen slitsomme dager dere, jeg har vært "bæsje lei" Rikshospitalet og rommet mitt....
Vet dere hvor kjedelig det er å være på samme rommet i flere uker, uten å kjenne frisk luft og se vanlige folk......æsj.....
Jeg er ikke sulten, bare tørst, og jeg hoster masse og det er slitsomt og kjedelig.
Jeg er ikke forkjølet, det er halsen mins om fortsatt er litt syk etter at jeg hadde sånn pustemaskinrør i halsen. Mamma sier at det blir bedre etterhvert.

I flere dager har mamma bare blitt mer og mer stresset og hun sitter ikke stille på rumpa i ett sekund, bare ordner og ordner og rydder og rydder.
Hun tror ikke jeg vet at hun er redd for den benmargprøven, jeg er også redd hver gang jeg tar benmargsprøve, for jeg vil jo også at kreftcellene mine skal bli borte.

 Jeg kjenner hver dag at krigercellene jobber inni meg, det er derfor jeg blir så tørst, husk på hvor tørste soldater blir av å krige i varmen, inni meg har det vært mye feber og de kriger fortsatt, så da må jeg drikke mye vann for dem alle sammen...

På onsdag var det 28 dager siden jeg fikk krigercellene satt inn i kroppen og det er akkurat så lang den første krigen er, den som skal fjerne all kreften. Mamma og pappa snakket om at de håpet at alt var borte, men at det nok skulle litt til, for jeg hadde jo mye mer kreft enn de andre barna som hadde fått sånne krigerceller. Mamma var helt teit på onsdag, hun var irritert på pappa for hver minste ting, og nesten litt irritert på sykepleieren også, jeg hørte hun sa til pappa at det siste hun trengte var en sykepleier hun ikke kjente på en slik dag. Hææææ, det er jo ikke hun som er syk da, den sykepleieren skulle jobbe med meg.......ikke med mamma.


Etter at jeg hadde tatt prøven, måtte vi vente på svar, det skulle vi få senere på dagen. Da ble mamma helt ko-ko .....Hun bare gikk og gikk og gikk og gikk og gikk, rundt og rundt og rundt og rundt og rundt. Jeg hørte hun hviske til pappa at dette går nok ikke bra.......Hææææ.....har jeg gått igjennom alt dette for ikke å bli bra......nei!!!!!

Så endelig kom han dærre Jochen, det er mammas helt.....(min også da....), han kom inn på rommet og sa han hadde fått SMS fra hun damen som hadde kikket på prøven min.......

Hun skrev at hun hadde kikket på 1 million celler i min benmarg og det var ikke en eneste kreftcelle igjen......ikke en eneste liten dritt, drittcelle.....(nå fikk jeg lov å si dritt).

Mamma og pappa kastet seg rundt halsen på hverandre og gråt mye og Susanne var også der og hun gråt også, hæææææ betydde dette at krigercellene mine ikke hadde gjort jobben sin......hvorfor gråter de alle sammen, vel......ikke alle da...han Jochen han smilte over hele ansiktet.....

Så endelig kom mamma bort til meg, hun smilte veldig og da dere.....da skjønte jeg at jeg ikke hadde mere kreft igjen i kroppen mine. Jeg holdt lenge rundt mamma'n min og koste meg inntil henne. Hun sa om igjen og om igjen.....du har ikke mere kreftceller Martin, CAR-T har virket og du er frisk.
Da.......da var det klart for fest...
Jeg måtte finne frem mobilen og koble på Sabeltann og skru lyden på fullt....

Torsdag reiste vi til Drammen, nå skal det bli fint å få et annet rom og se noen nye sykepleiere.
Rom 810 er kult rom, som hun dærre SuperSelma har pusset opp.....litt av ei jente spør du meg...har klart det helt alene.....
Mamma og pappa pyntet rommet med ballonger og skrev HURRA på døra, jeg ville det skulle stå KREFT FRI, men mamma syntes det holder med HURRA, vi må tenkte på de barna som ikke er helt kreftfrie ennå sier mamma.......
Vet dere hva......jeg synes jeg har nok med å tenkte på meg jeg altså......så her vel de en mamma og pappa som kan tenkt på dem, det håper jeg....

KREFT FRI, det er helt magisk....

Hilsen Martin, frisk som en fisk......ehhh... ikke helt da.....kroppen er litt sliten ennå.